Stillheten som reddet intervjuet: et kurstilfelle med Kari

Kari meldte seg på modulen om intervjuteknikk og samtale høsten før, og hun var tydelig på hva hun ville. Hun skulle lære å intervjue lokale håndverkere til en liten kulturtekst, og hun hadde allerede skrevet tolv spørsmål på et ark. Hun leste dem opp for meg første kveld, ett etter ett, og hvert av dem kunne besvares med ja eller nei.

Jeg sa ikke at spørsmålene var dårlige. De var ryddige, og de viste at hun hadde gjort research. Men jeg ba henne vente med å bruke dem, og heller starte med en enkel øvelse: ti minutters samtale med en medstudent, uten ark, med opptaker på bordet. Hun så ikke helt poenget, men hun sa ja.

Slik er det ofte. Deltakere som forbereder seg grundig, har en tendens til å stole mer på papiret enn på personen foran seg. Det er ikke en feil i seg selv, det er et sted å begynne.

Etter øvelsen ba jeg Kari lytte til opptaket alene før vi snakket sammen. Det er en del av opplegget i modulen: du hører deg selv fra utsiden, og det er sjelden behagelig. Hun skrev til meg dagen etter og sa at hun hadde blitt overrasket over hvor mye hun snakket.

Medstudenten hennes hadde begynt å fortelle om en gammel båtbygger i hjembygda, og midt i setningen hadde Kari spurt om neste punkt på listen. Fortellingen stoppet, og samtalen gikk over i korte svar. På opptaket kunne hun høre nøyaktig hvor det skjedde, ned til sekundet.

Hun sa det selv bedre enn jeg kunne: hun hadde vært så opptatt av å komme videre at hun ikke hadde hørt at hun allerede var et sted verdt å bli.

I neste økt jobbet vi med det vi kaller å tåle pausen. Det høres enkelt ut, men de fleste fyller stillheten innen to–tre sekunder, fordi den føles som et avbrudd i stedet for en invitasjon. Jeg ba Kari telle til fem i tankene hver gang medstudenten sluttet å snakke, og se hva som skjedde.

Det som skjedde, var det samme hver gang hun klarte det: personen tok opp tråden selv, og ofte med en detalj som ingen spørsmål ville ha trukket ut. En tapt hammer, et løfte til en far, en lukt av tjære. Slike detaljer bærer en tekst, og de kommer sjelden når spørsmålene presser.

Pausen er ikke tom. Den gir den andre rom til å velge hva som er viktig, og det valget forteller deg noe om hvem du har foran deg.

• Tell til fem før du stiller neste spørsmål
• Se på personen, ikke på arket
• Noter stikkord, ikke hele setninger

Kari beholdt ikke de tolv spørsmålene. Hun beholdt fire, og omformulerte dem slik at de begynte med hvordan eller fortell om. Resten ble til temaer hun ville innom hvis samtalen ga plass. Det er forskjellen på en liste og en guide: listen skal avhakes, guiden skal brukes som støtte når tråden glipper.

Vi gikk gjennom hvert av spørsmålene og så på hva det egentlig ba om. Hvor lenge har du drevet med dette kan besvares med et tall. Hva husker du best fra den første sesongen åpner for en scene. Kari skrev om, strøk ut og skrev om igjen, og etter en time hadde guiden en annen karakter.

Hun sa at det var ubehagelig å gi slipp på så mange ferdige formuleringer. Jeg svarte at det er en normal reaksjon, og at forberedelsen ikke går tapt: den ligger i bunnen og gjør henne rolig nok til å lytte.

Tre uker senere gjorde Kari et nytt øvelsesintervju, denne gangen med en annen medstudent som fortalte om arbeidet i et lokalt korps. Hun hadde guiden med, men den lå sammenbrettet ved siden av opptakeren. Jeg satt ikke i rommet, men jeg fikk opptaket og lyttet gjennom det med henne etterpå.

Forskjellen var tydelig allerede etter to minutter. Det var lengre svar, flere avbrutte setninger som fikk lov til å fullføres seg selv, og en passasje på nesten ti sekunder hvor ingen sa noe. Rett etter fortalte medstudenten om en konsert hun aldri hadde snakket om før.

Kari lo litt da hun hørte det. Hun sa at hun nesten kunne høre hvor hun hadde holdt tilbake spørsmålet sitt, og at det var mer krevende enn å stille det. Jeg tror det er en riktig beskrivelse av hva intervjuteknikk i bunn og grunn er.

Kari er ikke blitt en annen type skribent, og kurset lover heller ikke det. Men hun har en vane hun ikke hadde før: hun hører på sine egne opptak, og hun merker seg hvor hun avbryter. Det er en praktisk ferdighet som kan trenes, uavhengig av tema og format.

Hun jobber nå med teksten om håndverkerne, og hun har avtalt de første samtalene. Jeg vet ikke hvordan det går, og jeg skal ikke love noe på hennes vegne. Det jeg vet, er at hun går inn i samtalene med færre spørsmål og mer oppmerksomhet.

Modulen om intervjuteknikk og samtale bygger på nettopp denne rytmen: øve, ta opp, lytte, justere. Ingen av delene er vanskelige i seg selv, men de må gjøres i rekkefølge, og de må gjøres flere ganger.

• Ta opp øvelsesintervjuer og hør dem alene først
• Merk deg hvor du avbryter
• Bruk guiden som støtte, ikke som manus