Portrett eller omtale: to veier inn i profilskriving, og hvilken du bør velge

Når deltakere på profilskrivingsmodulen skal skrive sin første tekst om et menneske, står de som regel overfor to valg. Den ene veien er det lange portrettet: flere timer sammen med personen, mange notater, og en tekst som forsøker å fange et helt liv eller en lang arbeidsvei. Den andre er den korte omtalen: ett møte, én tydelig vinkling og en tekst på noen få tusen tegn.

Jeg underviser i kildekritikk, ikke i selve skrivehåndverket, men jeg leser mange av utkastene som kommer inn, og ser hvordan valget påvirker alt som følger. Derfor vil jeg her sette de to veiene opp mot hverandre, slik jeg ser dem fra redaksjonsbordet, og gi en anbefaling til deg som skal skrive din første profil nå i høstmånedene.

Begge veiene hører til i samme fag. Forskjellen ligger i hvor mye du må holde styr på samtidig, og hvor mye av arbeidet som går med til å finne ut hva teksten egentlig handler om.

Det lange portrettet gir plass. Du kan la en scene stå, bygge opp en biografisk linje og la personen snakke i lengre sitater. For deg som skriver, er det et godt sted å øve oppbygging, fordi teksten må holdes oppe av noe mer enn en enkelt idé.

Prisen er at materialet vokser raskere enn du rekker å sortere det. Mange begynnere ender med tjue sider notater og ingen klar vinkling. Da blir teksten en oppramsing av hendelser i kronologisk rekkefølge, der alt er likevel viktig og ingenting er det viktigste.

Fra mitt fagfelt er det også en praktisk ulempe: jo flere opplysninger, desto flere ting som må sjekkes. Årstall, navn på steder, hvem som sa hva til hvem. Et langt portrett har mange små påstander, og hver av dem kan være feil.

• Gir rom for scener, bakgrunn og lengre sitater
• Krever mye tid til intervju og sortering
• Mange opplysninger å kontrollere
• Vinklingen kommer ofte sent

Den korte omtalen tvinger deg til å bestemme deg tidlig. Før du går inn i samtalen, må du vite hva du vil fortelle om personen: arbeidet hun gjør, en beslutning hun tok, en gjenstand hun tar vare på. Vinklingen styrer spørsmålene, og spørsmålene styrer notatene.

Det betyr ikke at teksten blir overfladisk. En god omtale har ofte ett godt sitat, én konkret scene og en tydelig åpning. Det er nettopp slike elementer deltakerne trenger å lære å kjenne igjen, og de er lettere å øve på når teksten er kort nok til å skrives om flere ganger.

For kildekritikken er dette en fordel. Færre påstander betyr at du faktisk rekker å kontrollere dem, og at du kan lære rutinen uten at den blir en byrde.

Forskjellen viser seg tydeligst i tre øyeblikk. Det første er før intervjuet, der omtalen krever en avgrenset spørsmålsliste og portrettet en bred forberedelse. Det andre er under skrivingen, der omtalen lar deg se hele teksten på en gang mens portrettet krever at du holder styr på mange tråder.

Det tredje øyeblikket er redigeringen. I en kort tekst er det lett å se hva som kan strykes. I en lang tekst er det fristende å beholde alt fordi det var arbeidskrevende å samle inn.

Mine erfaringer med deltakerutkast er at dem som starter med den korte formen, leverer ferdigere tekster og får mer ut av tilbakemeldingene. Dem som starter med portrettet, bruker tilbakemeldingene på å finne ut hva teksten skal handle om, og det kunne vært gjort før de skrev første setning.

• Før intervjuet: avgrenset eller bred forberedelse
• Under skrivingen: oversikt eller mange tråder
• I redigeringen: lett å stryke eller vanskelig å slippe

Start med omtalen. Velg et menneske du kan møte én gang, avgrens temaet på forhånd og skriv en tekst du kan lese høyt på noen minutter. Gjør den ferdig, la noen lese den, og skriv den om.

Når du har gjort dette to eller tre ganger, er du i en bedre posisjon til å ta fatt på portrettet. Da vet du hvordan en vinkling kjennes, hvor sitatene hører hjemme og hva som skjer når en opplysning ikke stemmer. Du bruker det samme håndverket, bare i større skala.

Portrettet er ikke et dårligere valg i seg selv. Det er et valg som lønner seg mer når du allerede har rutine, og som kan bli en lang og frustrerende øvelse når du ikke har det.

Uansett hvilken vei du velger, er det noen ting jeg ber deltakerne gjøre. Ta vare på notatene og opptakene til teksten er publisert. Be personen lese sitatene sine før de brukes, ikke for å la dem styre teksten, men for å fange opp misforståelser. Og skriv ned hva du har kontrollert og hvordan.

Disse rutinene tar kort tid og gjør at du kan stå inne for teksten når noen spør. Det er en del av å være etterrettelig, og det er noe du kan lære allerede i den første, lille omtalen.

Husk også at personen du skriver om, har gitt deg tid og tillit. Respekt for det er like viktig som et godt språk.

• Ta vare på notater og opptak
• La personen lese egne sitater
• Noter hva du har kontrollert