Spørsmålet som kommer i hver kursstart
Nesten hver gang en ny gruppe starter, kommer det samme spørsmålet innen første uke: kan man virkelig øve seg på å lytte, eller er det noe man enten kan eller ikke kan? Jeg svarer alltid at lytting er et håndverk, og at det kan trenes som alt annet. Det som skiller en god intervjuer fra en urolig en, er sjelden talent. Det er vane.
De fleste av oss lytter med halve hodet. Den andre halvdelen planlegger neste spørsmål, vurderer om vi høres kloke ut eller bekymrer oss for tiden. I modulen om intervjuteknikk og samtale begynner vi derfor med å legge merke til akkurat dette, før vi prøver å endre noe.
Svaret på spørsmålet er altså ja. Men øvelsen ser annerledes ut enn mange tror, og den starter ikke med å lære seg flere spørsmål. Den starter med å lære seg å bruke færre.
Hva vi gjør i øvelsene
Deltakerne går sammen to og to og gjennomfører korte øvelsesintervjuer, ofte på ti til femten minutter. Den ene intervjuer, den andre svarer om noe konkret fra eget liv, for eksempel en arbeidsplass de kjenner godt eller en tradisjon de vokste opp med. Alt tas opp på mobil eller opptaker.
Etterpå hører man gjennom opptaket alene, med et arbeidsark som stiller enkle spørsmål. Hvor ofte avbrøt jeg? Hvor mange av spørsmålene mine bygde på noe den andre faktisk sa? Hvor lang var stillheten før hun fortsatte?
Til slutt gir en instruktør skriftlig tilbakemelding på utvalgte minutter av opptaket. Vi peker på konkrete øyeblikk, ikke på generelle egenskaper. Det er mye lettere å endre atferd når du kan høre nøyaktig hvor den oppstod.
- Korte øvelsesintervjuer to og to
- Lytting til eget opptak med arbeidsark
- Skriftlig tilbakemelding på utvalgte minutter
Oppfølgingsspørsmål er viktigere enn forberedte spørsmål
En intervjuguide er nyttig, men de beste øyeblikkene i et intervju oppstår sjelden der guiden sier de skal. De kommer når du fanger en bisetning og spør: hva mener du med det? Oppfølgingsspørsmål krever at du faktisk har hørt hva som ble sagt.
Vi trener på tre enkle grep. Det første er å gjenta et nøkkelord fra svaret og la det henge i luften. Det andre er å be om et eksempel, for eksempel en bestemt dag eller et bestemt møte. Det tredje er å spørre hva som skjedde etterpå, fordi mennesker ofte stopper fortellingen midt i den.
Alle tre er små og nesten kjedelig enkle. Men i øvelsene ser vi gang på gang at et slikt spørsmål gir en lengre og mer personlig fortelling enn tre forberedte spørsmål til sammen.
- Gjenta et nøkkelord og vent
- Be om et konkret eksempel
- Spør hva som skjedde etterpå
Stillhet: det vanskeligste å lære
Mange deltakere sier at stillheten er det som skremmer dem mest. Tre sekunders pause føles som ti. Så fyller de den, ofte med et nytt spørsmål eller en omformulering som tar svaret bort fra den som skulle snakke.
I øvelsene ber jeg deltakerne telle stille til fem før de sier noe, bare for å merke hva som skjer. Overraskende ofte fortsetter den intervjuede selv, og det som kommer da, er gjerne mer ærlig enn det første svaret. Stillhet er ikke en pause i samtalen. Den er en del av den.
Det betyr ikke at man skal sitte og stirre. Blikk, nikk og rolig kroppsspråk viser at du er til stede. Poenget er å gi den andre rom, ikke å sette dem under press.
Feil som går igjen
Når vi hører gjennom opptakene, er det de samme tendensene som dukker opp. Spørsmål som egentlig er påstander, lange innledninger før selve spørsmålet, og to spørsmål pakket i ett. Den intervjuede svarer på det siste og glemmer det første.
En annen vanlig feil er å avbryte med egne erfaringer. Det er vennlig ment, men intervjuet handler ikke om deg. Den som spør, skal være en nysgjerrig og rolig tilstedeværelse, ikke en samtalepartner som konkurrerer om plassen.
Ingen av disse feilene er alvorlige. De er vaner, og vaner endrer seg når du hører dem selv. Derfor legger vi så stor vekt på å lytte til eget opptak, og ikke bare få vite av andre hva som gikk galt.
- Spørsmål som er påstander i forkledning
- To spørsmål i ett
- Å avbryte med egne historier
Hva du kan øve på hjemme i høstukene
Du trenger ikke et kurs for å begynne. Be en venn eller et familiemedlem fortelle om noe de brenner for, og ta opp samtalen i ti minutter. Hold deg til én regel: ikke still noe spørsmål du ikke har fått grunn til å stille ut fra det som ble sagt.
Hør gjennom opptaket neste dag. Merk deg hvor du avbrøt og hvor stillheten ga mer enn et nytt spørsmål ville gjort. Skriv ned tre ting du vil gjøre annerledes neste gang.
Gjør dette noen ganger, og du vil merke at samtaler utenfor intervjusituasjonen også endrer seg. Folk begynner å fortelle mer, fordi du gir dem plass til det.
Å lære seg å lytte i et intervju handler om å høre på seg selv først. Ta opp, lytt, merk hvor du avbryter, og la stillheten gjøre jobben sin. Det er ingen snarvei, men det er en øvelse som gir synlig fremgang allerede etter få forsøk. I modulen om intervjuteknikk og samtale gjør vi dette sammen, med skriftlig tilbakemelding på dine egne opptak.