Det første arket er ikke spørsmål, men det du allerede vet
Når deltakerne starter på modulen om forberedelse, vil nesten alle gå rett til spørsmålene. Jeg ber dem vente. Det første arket i kurset har to kolonner: det du vet og kan sjekke, og det du bare tror. Her i høstukene ser jeg at mange fyller den andre kolonnen raskt og den første sakte, og det er nettopp poenget med øvelsen.
Jeg kommer fra nyhetsdesk, og der lærte jeg at et dårlig spørsmål ofte er et spørsmål man kunne ha besvart selv med ti minutter i arkivet. Å spørre en gjest om noe som står i en åpen kilde, spiser av tiden og viser lite respekt for samtalen.
Derfor starter vi med å samle det som er dokumentert, og skriver kilden ved siden av hver påstand. Det gjør research til et håndverk og ikke til en følelse av å være godt forberedt.
- Skriv ned hva du vet, og hvor du fant det
- Marker det du bare antar
- Nevn tre ting du ikke forstår ennå
Fra research til åpne spørsmål
Neste steg er å gjøre hullene i kunnskapen om til spørsmål. Her gjør vi en enkel prøve i kurset: leser du spørsmålet høyt, kan det besvares med ja eller nei? Da er det lukket, og du får sjelden noe å skrive av. Vi omformulerer til hvordan, hva skjedde da, og hva tenkte du.
Jeg lar deltakerne bytte ark med hverandre og stryke alt som lokker frem et forhåndsbestemt svar. Det er ubehagelig å se sine egne ledende spørsmål med rød strek under, men det sitter bedre enn en forelesning.
Et godt åpent spørsmål er heller ikke vagt. «Fortell om arbeidet ditt» gir ofte en innøvd presentasjon. «Hva var det vanskeligste valget da dere satte opp stykket?» gir en historie.
Rekkefølgen: gi guiden en ryggrad, ikke et manus
En intervjuguide som leses fra topp til bunn, blir et avhør. Vi bygger den i tre lag: en åpning som gjør samtalen trygg, en midtdel med de to eller tre temaene som bærer saken, og en avslutning som gir plass til det du ikke har tenkt på.
Under hvert tema skriver deltakerne ett hovedspørsmål og to mulige oppfølgere, ikke ti. Resten av arket er blankt med vilje. Plassen er til å notere underveis når gjesten sier noe uventet.
Jeg viser også min egen gamle guide fra en reportasje, full av overstrykinger. Den ser rotete ut, men det er et spor av en samtale som faktisk beveget seg, og det er det vi øver på.
- Åpning: enkle spørsmål om gjesten selv
- Midtdel: to til tre temaer, ikke flere
- Avslutning: «Hva har jeg ikke spurt om?»
Hva som skjer når guiden møter virkeligheten
I praksisøvelsen intervjuer deltakerne hverandre med opptaker på, og vi lytter til opptakene i etterkant. Nesten alle opplever det samme: guiden ligger på bordet, og så sier gjesten noe som peker et helt annet sted. Da er valget mellom å følge guiden og å følge samtalen.
Jeg anbefaler å følge samtalen, men med et blikk på temaene som skal dekkes. Etterpå kan man finne tilbake med et kort «du nevnte noe tidligere, kan vi ta det opp igjen?».
Det er her forberedelsen betaler seg. Fordi du vet hva som er kjent og ukjent, kan du høre når gjesten gir deg noe nytt, og du slipper å panikkbla etter neste punkt.
Små praktiske vaner som sparer samtalen
Noen av de mest nyttige tingene i modulen er ikke teknikk, men rutine. Avklar i forkant hvor lang tid dere har, og hva samtalen skal brukes til. Si fra at du tar opptak, og spør om det er greit. Det er etterrettelig, og det gjør gjesten tryggere.
Ta med en kort liste over navn, årstall og stavemåter du må få bekreftet. Slike detaljer glemmes i samtalens flyt, og de er dyre å rette opp i ettertid. Jeg ber deltakerne sette dem på baksiden av arket, slik at de ikke blandes med spørsmålene.
Til slutt: skriv ned tre linjer rett etter intervjuet, mens du fortsatt husker stemningen. Hva var det viktigste, hva overrasket deg, og hva må sjekkes. Det er grunnlaget for neste steg i arbeidet.
- Avklar tid, formål og opptak på forhånd
- Samle navn og tall som må kontrolleres
- Skriv tre linjer rett etter samtalen
Det deltakerne tar med seg
Etter modulen sitter deltakerne igjen med en ferdig guide til sitt eget øvelsesintervju, et utfylt researcharkiv og en bedre følelse for hva som er verdt å spørre om. Ingen av delene er en garanti for et godt intervju, men de gjør det langt mer sannsynlig at samtalen blir noe du kan skrive om.
Jeg ser ofte at de som var mest redde for å bli stående uten spørsmål, ender med å bruke guiden minst. De har fått ryggraden, og trenger ikke lenger å se på den hele tiden.
Det er målet: forberedelse som gir ro til å lytte, og ikke et manus du må følge.
En god intervjuguide er kort, ærlig om hva du ikke vet, og laget for å bli forlatt når samtalen fortjener det. Slik jobber vi i modulen om forberedelse: først research med kilder, så åpne spørsmål, så en struktur som bærer uten å binde. Prøv det på ditt neste intervju, og se hva som skjer når arket ligger ved siden av deg og ikke foran deg.