Det første som skjer er at ingenting skrives
Når et intervju er ferdig, vil de fleste begynne å skrive med en gang. Jeg har lært å la være. Første kveld legger jeg notatene til side og skriver bare ned, fra hukommelsen, tre ting jeg satt igjen med: et bilde, en setning og et spørsmål jeg ikke fikk svar på. Det høres lite ut, men det viser hva portrettet egentlig handler om, lenge før jeg har bladd gjennom sidene.
Så kommer gjennomlesingen. Jeg leser notatene og transkripsjonen uten penn, som en leser ville gjort. Der jeg oppdager at jeg gleder meg, ligger det ofte stoff. Der jeg blar fort, kan jeg som regel kutte. Mange deltakere på kursene våre skriver for tidlig og ender med en kronologisk gjenfortelling av samtalen. Et portrett er ikke et referat, og den innsikten kommer lettest når man venter litt med tastaturet.
Å sortere notater uten å miste stemmen
Neste steg er fysisk. Jeg skriver sitater, observasjoner og fakta på hver sin lapp, eller markerer dem i tre farger i utskriften. Sitatene er det personen faktisk sa, observasjonene er det jeg så i rommet, og fakta er alt som kan kontrolleres. Skillet gjør det tydelig hvor mye av teksten som hviler på hva, og hindrer at mine egne tolkninger sniker seg inn som om de var sitater.
Deretter legger jeg lappene i grupper etter tema, ikke etter når de kom i samtalen. Ofte havner de beste sitatene i to grupper samtidig, og da vet jeg at de bærer noe viktig. Det som ikke passer i noen gruppe, får ligge. Det kan være fascinerende, men en tekst på tre tusen tegn tåler ikke alt. Å la gode ting ligge er en del av håndverket, og det er den delen det er vanskeligst å lære bort.
- Sitater, observasjoner og fakta holdes adskilt
- Grupper etter tema, ikke etter rekkefølge
- Det som ikke passer, legges bort uten sorg
Vinklingen: én setning før første avsnitt
Før jeg skriver åpningen, formulerer jeg vinklingen i én setning: dette er et portrett av en person som, og så resten. Klarer jeg ikke fullføre setningen, har jeg ikke materiale nok, eller så har jeg for mange vinkler. Begge deler er greit å oppdage tidlig, for da kan jeg ringe tilbake og stille et oppfølgingsspørsmål i stedet for å pynte over hullet i teksten.
Vinklingen er også et løfte til leseren, og den må kunne holdes. Et portrett som lover å fortelle om en håndverkers tålmodighet, må vise tålmodigheten i konkrete situasjoner og ikke bare kalle personen tålmodig. Jeg ber kursdeltakerne skrive vinklingen på en post-it og feste den over skjermen. Når et avsnitt ikke tjener setningen, flyttes det eller fjernes, uansett hvor godt det er skrevet.
Oppbygging og sitatbruk i praksis
Selve oppbyggingen velger jeg etter at vinklingen sitter. Jeg starter ofte med en liten scene, ikke fordi det er pent, men fordi en konkret situasjon gir leseren noe å se. Så kommer en passasje som forklarer hvorfor scenen betyr noe, og deretter veksler jeg mellom bakgrunn og nye øyeblikk. Slutten skal ikke oppsummere, men gi leseren et bilde å gå videre med.
Sitater bruker jeg sparsomt og med hensikt. Et sitat er best når det sier noe jeg ikke kunne sagt like godt selv: en uventet formulering, en følelse, et sted der personen røper hvordan hen tenker. Fakta og forklaringer parafraserer jeg heller. Jeg retter ikke på talespråk til det blir ugjenkjennelig, men jeg fjerner heller ikke ord slik at meningen forskyves. Er jeg i tvil, spør jeg personen hva hen mente.
- Start med en konkret scene
- Bruk sitater der personens egne ord bærer mest
- Parafraser fakta og bakgrunn
Kontrollrunden: det kjedelige som gjør teksten troverdig
Når utkastet er ferdig, begynner jobben jeg liker aller best, selv om den er tørr. Jeg går gjennom teksten setning for setning og setter et lite merke ved alt som kan sjekkes: årstall, navn, stavemåter, stillinger, tall. Hvert merke skal ha en kilde, enten personen selv, et dokument eller en annen uavhengig opplysning. Det som bare hviler på ett muntlig utsagn, får en egen vurdering.
Jeg sender gjerne sitatene tilbake til personen, ikke for å få dem godkjent som tekst, men for å bekrefte at jeg har gjengitt dem riktig. Det er en forskjell, og den er viktig å holde fast ved. Teksten er min, og vurderingene i den er mine. Men feil i fakta eller i hva som ble sagt, er mitt ansvar å rette, og rettelser skal gjøres ryddig og åpent dersom noe er publisert.
- Merk alt som kan sjekkes og finn kilden
- Bekreft sitater, ikke vurderinger
- Rett feil åpent hvis teksten er publisert
Siste lesning: kutt, les høyt og la det ligge en natt
Til slutt leser jeg teksten høyt. Stolpret i rytmen hører jeg bedre enn jeg ser, og lange setninger som holdt på papiret, blir plutselig slitsomme å si. Jeg kutter adjektiver som bare pynter, flytter det svakeste avsnittet nedover og sjekker at åpningen og slutten fortsatt snakker sammen. Som regel blir teksten ti til femten prosent kortere, og nesten alltid bedre.
Så lar jeg den ligge en natt om høsten, når kvelden kommer tidlig og det er lett å sette seg ved skrivebordet. Morgenlesningen avslører ting jeg overså: en gjentatt konstruksjon, et sitat som likevel ikke bar, en overgang som hoppet. Det er denne arbeidsrytmen vi øver på i profilmodulen, og den krever ingen forkunnskaper utover viljen til å skrive om.
Bak et ferdig portrett ligger langt flere avgjørelser enn sider tekst. Det handler om å vente før man skriver, sortere ærlig, formulere en vinkling man kan stå inne for, og kontrollere det som kan kontrolleres. Ingen av stegene er vanskelige hver for seg, men sammen gjør de forskjellen mellom en gjenfortelling og en tekst leseren husker. I kurset øver vi dem ett for ett, med dine egne notater som utgangspunkt.